Bygdebok i hundre!

Av Ola Alsvik. Om hundreårsjubileet for den første moderne bygdeboka (Hurum herred / Oscar Albert Johnsen, 1903).

Våren 1903 utkom Oscar Albert Johnsens verk Hurum herred. En historisk-topografisk beskrivelse på Alb. Cammermeyers forlag i Kristiania. Hurum herred blir av mange regnet som den første moderne bygdeboka, og dermed kan vi faktisk si at bygdeboka fyller 100 år.

Selvsagt er jubiléet diskutabelt. Tallrike lokalhistoriske arbeider var blitt utgitt tidligere, men Johnsens skilte seg ut – mente samtiden – den markerte et brudd. Det var oppstått en ny sjanger. Og Oscar Albert Johnsen var selv ubeskjeden nok til å anerkjenne sitt arbeid som nyskapende: ”O.A. Johnsens bok var”, skrev han senere om sitt eget verk, ”baade hvad form og indhold angaar, et brudd med den ældre topografiske og lokalhistoriske litteratur. Den opgav den tidligere gjængse uvidenskapelige blanding av bygdetraditioner og aktmæssig bygdehistorie og søkte gjennem et mere alsidig studium av trykte og utrykte kilder end før sedvanlig at følge bygdens utvikling helt fra de ældste tider frem til nutiden. Prestehistorien trængtes tilbake inden rimelige grænser, og istedet blev hovedvegten lagt paa skildringen av den økonomiske utvikling, slegtshistorien og gaardhistorien.” (Norsk historisk videnskap i femti år 1869-1919, Kristiania 1920).

Ettertiden har vært noe mer nyansert, men likevel gitt Johnsen rett i hovedsaken: Dette er den første egentlige bygdeboka. Lars Reinton analyserte det nyskapende på denne måten i en artikkel om den moderne bygdehistoria: ”Hurum var ingen ’bygdebeskrivelse’ i gamal meining, det var ei bygde-historie, der hovudvekta i samsvar med dei nye retningane i den historiske vitskap var lagt på dei økonomiske forholda, jordeiegedomssoga og næringslivet i det heile, men som òg hadde med noko om dei viktigaste ættene i bygda, og noko kulturhistorisk stoff.” (Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år, Oslo – Bergen – Tromsø 1970).

Selvsagt kan vi diskutere Reintons analyse. Og mange vil med god grunn hevde at både Johnsen og Reinton overdriver det nyskapende i Hurumboka. Men det kan likevel ikke være tvil om at fenomenet lokalhistorie fikk en ny mening etter forrige århundreskiftet, og at dette skiftet av mening på mange vis er viktigere enn selve det litterære bruddet. Et hovedpunkt var at den nye lokalhistoria som vokste fram skulle tjene to herrer, to samfunnsinteresser – på den ene siden lokalsamfunnet, på den andre siden historieforskningen. Lokalhistoria skulle bli en populær og vitenskapelig sjanger, en arena der følelser og fornuft kunne møtes, der det varme og det kjølige kunne forenes, der slektsfølelse, hjemfølelse og lokalfølelse skulle smelte sammen med nøktern, klar og rasjonell kildegransking.

Denne ambisjonen om å skape et historieverk som både kunne tjene folk og forskning, har siden fulgt bygdebøkene som ideal, selv om sjangeren ellers har gjennomgått store endringer. En viktig endring, nærmest en liten revolusjon, inntraff på slutten av mellomkrigstiden da Andreas Holmsen skrev Eidsvoll bygds historie. Holmsen bestemte seg for å skille fra hverandre det samfunnshistoriske stoffet på den ene siden og det befolknings- og bosetningshistoriske stoffet på den annen. Dermed skapte han to sjangervarianter, som begge kalles bygdebok, men som skiller seg ganske sterkt fra hverandre. Den ene varianten er den generelle bygdehistoria, som kan ha forskjellig form, men der hensikten er å gi et helhetsbilde av bygdesamfunnets historie. Den andre typen er den såkalte gards- og slektshistoria, der historien til hvert enkelt bosted og personene som har bodd der presenteres. Et komplett bygdebokverk består med andre ord både av en samfunnshistorisk del og en bosetnings- og befolkningshistorisk del.