Fagfeltet lokalhistorie

Fagfeltet lokalhistorie har røtter tilbake til de topografiske beskrivelsene av landskap, befolkning og økonomi som vokste fram i opplysningstiden, men det vi kan kalle den moderne lokalhistoria oppsto på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Med moderne lokalhistorie mener vi en lokalhistorie som systematisk anvender relevant, primært kildemateriale, som undersøker kildene med utgangspunkt i historievitenskapelig metode eller metode fra tilgrensende fag, som forholder seg til den faglige debatten og utviklingen innenfor historie og beslektede fag, og som er orientert mot å forklare og forstå historiske prosesser i lokale kontekster. Når vi bruker uttrykket moderne lokalhistorie sikter vi også til de litterære hovedsjangrene innenfor lokalhistoria, som oppsto i perioden omkring forrige århundreskifte, nemlig bygdeboka og byhistoria, som definerer innholdet i fagfeltet for allmennheten. Ofte regnes Hurum herred (Kristiania 1903) av Oscar Albert Johnsen som den første moderne bygdeboka, mens Det gamle Christiania (Christiania 1871) av Ludvig Daae er blitt beskrevet som den første byhistorien.

Fire linjer har vært framtredende i utviklingen av fagfeltet etter pionertiden

  1. Det ene er den kvantitative veksten: En undersøkelse av Bygdebokdekninga i Norge, som NLI publiserte i 1993 (Heimen 4/93) viste en nærmest ubrutt vekst i antall utgivelser gjennom 1900-tallet; bare i mellomkrigsårene var det en liten nedgang.
  2. En annen linje kan vi betegne som kommunaliseringen av de lokalhistoriske oppdragene og utgivelsene, noe som betyr at norsk kommuner i økende grad initierer, finansierer og organiserer lokalhistoriske bokprosjekter. NLI har også dokumentert denne prosessen gjennom sine brukerundersøkelser, og den siste undersøkelsen viser at norsk kommuner årlig bruker minst 50 millioner kroner på lokalhistoriske forskningsprosjekter.
  3. Den tredje linjen i utviklingen er profesjonaliseringen av arbeidet, som innebærer at et stadig voksende antall forfattere er utdannet historikere eller er fagfolk med tilsvarende utdannelse; også denne trenden avspeiles i våre brukerundersøkelser.
  4. En fjerde linje dreier seg om fagfeltets historiografi. Tidligere var det vanlig å framstille lokalhistorien i opposisjon til resten av historiefaget. Denne forskjellen har vært tematisert som for eksempel ”lokalhistorie versus rikshistorie” eller ”historie på lokalsamfunnets premisser versus historie på forskersamfunnets premisser.” Et mer framtredende trekk er nok likevel det tette kretsløpet mellom lokalhistorien og resten av historiefaget. Dette kretsløpet har selvsagt nær sammenheng med profesjonaliseringen av fagfeltet, og det viser seg tydelig i den forstand at historiefagets faser og vendinger avspeiles godt i lokalhistoriens faser og vendinger.