Kunnskapsfeltet lokalhistorie

Når vi sier at lokalhistorie er et kunnskapsfelt, så sikter vi til at norsk lokalhistorie kan forstås som et stort nettverk av institusjoner, organisasjoner og individuelle aktører som produserer, konsumerer og formidler lokalhistorisk kunnskap. Dette nettverket har en stor og mangfoldig infrastruktur, men for oversiktens skyld kan vi si at den består av fire store knutepunkter:

  • Det første og eldste knutepunktet utgjør historielagene. Det er mer 600 av dem i Norge. De har mer enn 80 000 medlemmer. Landslaget for lokalhistorie (ekstern lenke) er historielagenes fellesorganisasjon. Historielagene er frivillige organisasjoner som utfører et stort lokalt kulturvernarbeid. Mange utgir lokalhistoriske årbøker.
  • Det andre knutepunktet i nettverket er institusjonene innenfor ABM-sektoren, arkivene, bibliotekene og museene. En rekke av dem forvalter samlinger, eller produserer og formidler kunnskap, som er viktig for vår forståelse av stedets og lokalsamfunnets fortid.
  • De historiske instituttene eller miljøene ved universiteter og høgskoler representerer et tredje knutepunkt. Her drives egen forskning med lokalhistorisk relevans. Fagfolk med tilknytning til universiteter og høgskoler påtar seg ofte lokalhistorisk oppdragsforskning.
  • Det fjerde og siste knutepunktet er kommunene. Norske kommuner og fylkeskommuner er oppdragsgivere for lokalhistorisk forskning og formidling. Kommunene og fylkeskommunene bevilger årlig mellom 40 og 50 millioner kroner til lokalhistoriske prosjekter. Pengene går først og fremst til byhistorier, bygdebøker og til fylkes- og regionhistorier.