Lokalhistoriens janusansikt

Uttrykket ”lokalhistorien janusansikt” ble første gang brukt av Einar Niemi og Harald Winge i en forskningsoversikt om Lokalhistorie som etterkrigshistorisk forskningsfelt (1993). Uttrykket refererte til det faktum at lokalhistorie på den ene side er en frivillig kulturaktivitet som særlig er organisert gjennom historielagene, og på den annen side en vitenskapelig disiplin, som prinsipielt arbeider på basis av de samme metodiske og teoretiske premisser som historiefaget generelt. Niemi og Winge understreket samtidig at denne todelingen var idealtypisk, mens relasjonen i realiteten var preget av en stor kontaktflate mellom ”amatører” og ”profesjonelle”. Denne kontaktflaten har generelt sett resultert i fruktbare samarbeid mellom lokal spisskompetanse og akademisk skolerte fagfolk, men har noen ganger også utløst spenningsfylte – om enn ikke mindre fruktbare – debattutbrudd. Professor Francis Sejersted har seinere argumentert for at denne uklare grensen mellom ”den profesjonelle historie og amatørhistorien” (janusansiktet) er et kjennetegn ved historiefaget som helhet, og forklaringen på denne uklarheten er – ifølge Sejersted – at det ligger en felles, nærmest allmennmenneskelig meningssøkende funksjon bak all historiefaglig aktivitet: ”Poenget er at alt som omgir oss mennesker, ting, eller hva det måtte være, kan vi bare forholde oss til på en meningsfull måte i den grad vi kjenner historien.”